Føler du ‘det burde vært noe mer’?

Hverdagens krav kan være overveldende. Arbeid som skal gjøres. Oppgaver som skal leveres. Snø som skal måkes. Gulv som skal vaskes. Unger som skal transporteres til barnehage, skole eller aktiviteter. Matpakker som skal smøres. Bleier som skal skiftes. Bil som må på service. E-poster som må besvares.

Bare det å håndtere og sjonglere alle krav som stilles til deg i hverdagen kan være en stor utfordring.

Stress.

Legg på alle hindringer som kan oppstå i møte med alle disse kravene, og det er ikke særlig rart at du blir sliten.

Det er fullt forståelig.

Da er det ikke rart at du ser på bare det å komme seg gjennom hverdagen på en ålreit måte er en prestasjon i seg selv.

Så snart du har fått unna alt som må gjøres kan du gi deg selv et klapp på skuldra. Du kan belønne deg selv med å slappe av et par timer i sofaen med telefonen i hånda, favorittserien din på skjermen, og kanskje litt øl og potetgull.

Ah, det føles godt. Nok en dag håndtert.

Når du så endelig kommer deg til sengs for å klemme inn litt sårt tiltrengt søvn, tar det en stund før du sovner. Dagens utfordringer prosesseres. Usikkerhet på morgendagens utfordringer holder Ole Lukkøye på avstand.

Stress.

Til slutt blir Ole for sterk, og kroppen din får noen timer sårt tiltrengt hvile.

Før vekkerklokka ringer. Eller en unge skriker.

På’n igjen.

Repeat.

Er det alt som er?

First things first
I’ma say all the words inside my head
I’m fired up and tired of
The way that things have been, oh-ooh
The way that things have been, oh-ooh

Imagine Dragons, “Believer”

Følelsen av at det burde være noe mer

Kanskje kommer den når du ligger i senga og tenker på venninna di som er lykkelig og tilfredsstilt i ekteskapet sitt.

Kanskje kommer den når du sitter på do og insta-feed’en viser et bilde av ei fitnessdame.

Kanskje kommer den når du leser avisa om en gammel klassekamerat som har blitt millionær som grúnder.

Forhåpentligvis kommer den når du leser dette.

Følelsen av at det burde være noe mer.

At du kunne utrettet mer.

At du kunne skapt noe større enn dette.

At du har et urealisert potensiale.

At det er et gap mellom den du er, og den du egentlig kunne vært.

Den gnager litt. Følelsen er ubehagelig. Hvorfor kunne ikke du fått til det samme?

Skapt deg et liv du ikke trenger en ferie fra. Vært trygg på deg selv i alt du gjør. Ikke vært redd for å møte døden i visshet om at du har gjort ditt beste.

Blitt den råeste versjonen av deg selv.

Den gode nyheten er at du kan få til dette.

Denne følelsen er ditt kall. Kallet til din heltereise.

Følelsen er god!

Det første du må gjøre er å innse at følelsen er god. Den vil hjelpe deg å bli rå.

Det at du har fått den er fantastisk!

De som ikke kjenner den vil aldri få utrettet noe stort.

Følelsen er din gode, indre stemme.

I antikkens Hellas kalte de stemmen en “eudaimon”.

I antikkens Roma var tilsvarende begrep “genius”- geni.

Om det er en ånd, sjel, gud eller whatever er ikke viktig.

Det viktigste er å vite at du har den. At alle har den. Og at den er god.

Den hvisker for å minne oss på at vi kan bli bedre.

At vi har noe i oss som lengter etter å blomstre.

Den vil få oss til å bli en helt.

Ikke demp stemmen. Lytt til den.

Men stepp inn før hjernen lager en unnskyldning.

Forsøk på å overdøve stemmen er et dårlig valg på lang sikt. Det vil gi deg en vedvarende følelse av at du ikke er god nok, samtidig som du ser at du ikke er på riktig vei. Det blir vanskelig å se lyst på fremtiden.

Skru opp volumet på den indre stemmen, selv om det er ubehagelig.

Selv om det frister å skru det ned.

Hjernen til unnsetning

Øglehjernen din kommer til unnsetning. Denne ubehagelige følelsen vil den ikke ha.

Den må finne en forklaring.

Den vil ikke la deg akseptere at du har mer i deg.

Det er smertefullt. Det er skamfullt. Det krever enorme mengder hardt arbeid å lytte til følelsen.

Forklaringen begynner å materialisere seg.

Hjernen din begynner å finne opp historier for å rasjonalisere. For å fjerne den smertefulle gnagingen.

“Venninna di er jo så pen. Mye penere enn deg. Ikke rart hun har et godt kjærlighetsliv.”

“Fitnessdama har nok god genetikk. Dessuten har hun sikkert ikke noe liv. Ingen barn, jobb eller forpliktelser. Ah, for en luksus.”

“Klassekameraten var jo heldig. Han fikk startkapital til firmaet sitt av faren. Enkelte får det bare servert på sølvfat.”

Ah. Det var godt. En god forklaring på hvorfor du ikke kan oppnå det de har gjort.

Kanskje er det også sant.

Dessverre er det uansett bare en unnskyldning.

Unnskyldninger er din verste fiende om du ønsker å bli rå.

Den dårlige sirkelen

Mest sannsynlig har både venninna di, fitnessdama og klassekameraten sine egne stemmer.

Ting de skulle ønske de hadde hatt eller gjort. Kanskje er de til og med misunnelige på deg.

Kanskje venninna di tenker at du er så heldig som har en så givende jobb og ser på deg som en karrierekvinne.

Kanskje er det det inntrykket du gir når du snakker med venninna di. Kanskje er det det imaget du ønsker å vise frem når du humblebrag’er om hvor mye skryt du fikk av sjefen eller forfremmelsen du fikk i forrige måned.

Og slik går det.

Vi lager unnskyldninger for å dempe den indre stemmen vår, og skaper et bilde av oss selv for å holde tritt med naboen.

Det forsterker stemmen til naboen. Naboen lager unnskyldninger, skrur ned volumet, og forsterker følelsen din.

Det er en dårlig sirkel.

Så hva kan vi gjøre?

Start der du er

For å kutte unnskyldningene er det kritisk at du legger opp sammenligningsspillet.

Alle har sine unike utgangspunkt, omstendigheter, talenter og fokusområder.

Du må fokusere på deg selv.

For å komme ut av den negative tankespiralen er det første du må gjøre å akseptere deg selv.

Du er den du er, med alt det innebærer av styrker, skavanker, svakheter og ressurser eller mangel på disse.

Du er god nok. Nå. Akkurat slik du er.

Det betyr ikke at du trenger å være slik for alltid.

Du kan alltid bli bedre. Du kan alltid utvikle deg.

Men du må akseptere utgangspunktet ditt. Uansett hva det er.

Be happy, but never satisfied

• Bruce Lee

Stemmen din vil ikke la deg være helt fornøyd. Den vet du er god for mer.

La stemmen snakke

Har du greid å akseptere den du er nå, blir neste steg å lytte til stemmen.

Det er ikke lett.

Det letteste er å fortsette med hverdagens brannslukking. Å finne aktiviteter som holder deg opptatt nok til at stemmen ikke dukker opp så ofte eller overdøves.

Hoping my feelings, they would drown
But they never did, ever lived, ebbin’ and flowin’
Inhibited, limited ‘til it broke open and rained down
It rained down, like
Pain! You made me a, you made me a
Believer, believer

Imagine Dragons, “Believer”

Ikke håp at stemmen vil drukne. Aksepter smerten som kommer av å lytte til den.

Skru opp lyden når den snakker.

Lag deg et lite rom for å lytte til stemmen i hverdagen. Det kan være når du skriver i dagboka di eller når du sitter i bila på vei til jobb.

Er det vanskelig å finne rom i hverdagen må du kanskje stå opp et kvarter tidligere. For å få til det må du kanskje legge deg et kvarter tidligere. Men det er klart, da er det ikke sikkert du rekker to episoder av serien din.

Gjør det likevel.

Det kan være ditt livs viktigste valg.

Noen nyttige spørsmål å stille deg for å lokke frem stemmen er “Hvem vil jeg være?”, “Hva vil jeg ha, oppnå og oppleve?”

Ikke forvent at svarene kommer med en gang. Det vil komme hint. For å fremskynde prosessen kan det kanskje være nyttig å ta deg en tenkedag.

En dag for å sette retning for livet ditt. En dag til å ta tilbake styringa over skuta di.

Håp

Så snart du har fått noen gode hint om hvilken retning du ønsker å ta livet ditt blir det spennende. Da kan du begynne å bryte retningen ned til konkrete mål. Til små daglige handlinger.

Du begynner å ane at en bedre fremtid er mulig.

Det bringer tilbake håpet.

Troa på at du kan bli så rå du vil.

Håp gir energi og drivkraft.

Med håp på laget har du en viktig støttespiller for å ta tilbake kontrollen over livet ditt. Mot å styre skuta di selv.

Det er en ubeskrivelig følelse. En trygghet om at du er på riktig vei. Ingenting kan stoppe deg unntatt deg selv. Du kan få tilbake følelsen av at du har kontroll.

Du har styringa.

Er det noe som er viktigere enn det?

Om du ikke prioriterer å sette en retning for livet ditt gir du fra deg kontrollen.

Da er ikke veien lang til Kukerundtsyndrom 2.0.

Vær forsiktig. Syndromet kan bli kronisk.