Hvordan håndtere en husbrann

1. mars 2021 8 min lesing Hvordan håndtere en husbrann Kontekst 🔥

Avisa ST, 22.mars

Rundt midnatt natt til mandag 22. mars lå jeg langt inn i drømmeland. Etter hvert merket jeg at drømmen min handlet mer og mer om bål og grilling. Etter hvert våknet jeg til litt, og la merke til at bållukta fortsatt var der. Var det noen naboer som hadde fyrt opp en bålpanne tro..? Lukta ga seg ikke, så til slutt forlot jeg drømmeland helt, med mål å undersøke hvor lukta kom fra. Da forstår jeg raskt at det er fare på ferde. Det ligger røyk i rommet der jeg ligger, som er mellom rommet der kona og minstejenta og 1,5-åringen ligger og sover. Jeg ligger på gjesterommet iblant for å unngå å bli vekt av sulten baby og amming. Jeg har jo ikke så mye å bidra med på den fronten.

Jeg åpner vinduet for å se om jeg ser noe utenfor.

Da velter det røyk inn av vinduet. Shit! Her er det bare å komme seg ut. Jeg løper og vekker kona, og sier det brenner. På 2 sekunder er hun oppe med minstejenta i hendene. Jeg løper og henter 1,5-åringen, som ligger innerst i huset, og river ham med meg. Han sov som en stein, totalt uvitende om hva som foregikk, og ble naturlig nok sjokkert av å bli hentet opp på den måten. På vei mot den andre enden av huset (og utgangen) løp vi innom 5-åringen, som var kvikk i vendinga, som alltid. Samtidig gikk røykvarslerne. 3 stk. røykvarslere begynte å gi ut en intens, rytmisk, alarm samtidig, men asynkront.

Vi løp sammen mot utgangen gjennom treningsrommet vårt på motsatt side av huset av soverommene. Samtidig ringer jeg 110, og tenker det er bra at jeg har pugget nødnumrene sammen med 5-åringen.

Jeg forklarer situasjonen til operatøren, som er klar og tydelig, og skaffer seg oversikt over situasjonen. Han ber meg løpe rundt huset på utsida for å skaffe mer informasjon. Når jeg kommer rundt på baksida i bare boxershorts, ser jeg at rommet nedenfor soverommene våre i sokkelleiligheten vår er fylt med røyk, og at det siver ganske tykk røyk opp langs veggen. Tilbake i treningsrommet med resten av familien har kona vært inn på stua (som enda ikke var røykfylt) og hentet pledd som hun har fått tullet rundt guttene.

De skalv likevel. Sikkert på grunn av en blanding av både kulda og frykt.

Jeg fikk tak i meg en swix-trøye som lå på stua.

Så slo det meg; Katta vår, Milo på 6 måneder var inne. Jeg tok trøya over munnen og løp raskt inn på badet, der katta lå på stellebordet i varmen og kosa seg. Tok den under arma og fikk den med til samlingspunktet vårt. Jeg hadde fortsatt 110 på tråden. Nå kunne de fortelle at brannvesenet ikke var langt unna. Like etter på ser jeg blålysene blinker et stykke borti gata. Det kan ikke ha gått mer enn 4-5 minutter siden jeg ringte. Utrolig!

Jeg stilte meg på veien for å signalisere vår lokasjon og ledet den røde pickupen med blinkende blålys til oppkjørselen foran sokkelleiligheten og forklarte alt jeg visste.

Ikke lenge etterpå var hele gata full av utrykningskjøretøy. Ambulanse, politi og brannbiler. Nå hadde også slukkebilen dukket opp, og begynt å rigge seg til. Alle utrykningskjøretøyene ga fra seg en uvirkelig blanding av blinkende lys. Den rolige gata vår var brått ikke så rolig lenger. Ungene var store i øynene. Begge guttene har jo vært superinteresserte i alt av utrykningskjøretøy. Brannmann Sam er helten. Nå står det plutselig et helt opptog av disse kjøretøyene i vår oppkjørsel. Jeg og guttene blir med inn i ambulansen og får målt oksygenmetning i blodet. Jeg har holdt på litt med en sensor som måler dette på jobb, og vet at jeg skal ligge på rundt 100. Jeg får en klype rundt fingeren og tallet stiger sakte, men sikkert opp til 100. Pulsen ligger på 53. Good. Guttene har også helt normale verdier. Det vil si, 5-åringen har puls på over 120. Men det kan vel ikke sies å være unormalt gitt situasjonen.

På dette tidspunktet har naturlig nok naboene våknet, og tilbyr oss å komme inn og varme oss. Så fantastisk snilt gjort. En av ungene deres går i samme barnehage som våre. Mannen i huset er ikke helt i form etter å nettopp ha tatt CoVid-vaksine. Likevel blir vi invitert inn, og får servert både mat og drikke, og kledd opp i lånte klær. Ungene rigger seg til på gulvet i noen pledd og får se litt barne-TV på mammas telefon.

Tida går og jeg får kontakt med innsatsleder fra politiet. Jeg blir med i bilen og forklarer situasjonen. Jeg begynner å lage noen hypoteser om hva som kan ha forårsaket brannen. Vi holder på å pusse opp sokkelen. Størsteparten av det elektriske anlegget er frakoblet på grunn av oppussingsarbeidet. Hadde befaring av elektrikere forrige uke og har bestilt totalrenovering av elanlegget. Vi hadde en familie på visning tidligere på dagen. De hadde tvillinger på 5 år som løp rundt som 5-åringer gjør. Stod det på en panelovn? Jeg er ikke sikker. Jeg forteller det jeg vet.

Etter hvert forstår vi at vi må ta inn på hotell, og kommer oss etter hvert inn på Bårdshaug Herregård på Orkanger. Der blir vi innlosjert og samler oss i dyner og senger før vi etterhvert faller i søvn atter igjen.

Trygge.

Sammen.

Aftermath

Denne artikkelen skulle egentlig ikke handle om å beskrive selve situasjonen. Det kunne jeg skrevet på facebook. Poenget for å skrive en artikkel om dette er at jeg ønsker å reflektere over hvordan vi kan håndtere denne situasjonen best mulig. Plutselige, dramatiske hendelser som dette kan røske opp i selv det mest stødige menneske. Det kan være grobunn for PTSD. Jeg vil skrive litt om hvordan vår familie kan håndtere dette best mulig, for å minimere vår egen smerte. Og da snakker jeg ikke om fysisk smerte, men mental smerte. Den smerten det er så altfor lett å påføre seg selv.

Elsk det som skjer 💓

Thomas Edisons lab brant ned. Det var livsverket hans. Alle oppfinnelsene og notatene hans var der.

Hvordan reagerte han?

Han ba kona om å hente ungene for å beundre brannen.

-“Dere kommer aldri til å se en brann som dette igjen”.

Det er ikke mange dager siden jeg publiserte artikkelen Elsk det som skjer. Her har jeg virkelig en mulighet til å trene på å elske en utfordrende situasjon. En brann som kunne krevd liv. Et hus som er ubeboelig. Mest sannsynlig i noen uker. Til over påske. En sokkelleilighet vi har lagt ned mye penger i å pusse opp. En følelse av at jeg kunne gjort mer for å avverge brannen. En impuls om å legge skyld på noen.

Men jeg skal greie å elske det. Vi skal greie å snu dette til en positiv situasjon. Det er fantastisk trening. Greier vi dette, greier vi alt.

Takknemlighet 🙏

Det første vi kan gjøre for å snu situasjonen er å benytte anledningen til å finne takknemlighet for ting vi kanskje tar for gitt til vanlig, eller ikke har vært bevisste på. Her har vi laget oss en lang liste:

For at alle er i god behold. Dette er jo det viktigste av alt.

For at vi eier et stort og fantastisk familiehjem i utgangspunktet.

For brannvesenet som reagerte utrolig raskt og gjorde en super jobb. Dette gir trygghet.

For politi- og ambulansepersonell, som også utviste samme profesjonalitet.

For velferdssamfunnet vårt, som sørger for at vi har slike tjenester tilgjengelig for alle.

For at vi har så snille naboer som tilbød oss mat og ly midt på natta.

For at vi hadde et hotell i nærheten som kunne ta oss i mot midt på natta. I tillegg på et familierom.

For all omsorg og omtanke vi har fått fra familie, kollegaer og venner. Dette har vært overveldende. Det har rent inn med meldinger fra folk som tilbyr seg å hjelpe på alle måter de kan. Avlastning på jobb, sjauing, matlaging, klesvask, bringing i barnehage og til aktiviteter, husrom og til og med lån av campingvogn. Jeg blir helt rørt over godheten folk har vist. 🙏😊

For at vi har hus- og innboforsikring.

For at vi har en mulighet til å trene på en utfordrende situasjon som en familie.

For at vi kan bruke situasjonen til å lære. Lære om hvordan vi håndterer utfordringer og motgang. For at vi kan bli mer robuste.

Skyld og ansvar 😠

Det er utrolig fristende å spinne videre på alle hypotesene rundt hva som kan ha skjedd. Det er naturlig for oss mennesker. Vi ønsker å forstå hva som har skjedd. Det gir oss en logisk forklaring, og kanskje noen å plassere skyld på.

Hva godt kommer ut av dette?

Det kan ha vært en rekke personer som har gjort noe som kan ha bidratt til at brannen startet. Som mannen i huset føler jeg likevel at det øverste ansvaret ligger på meg. Jeg burde vært enda mer årvåken og påpasselig med brannsikkerheten i sokkelleiligheten. Likevel kommer jeg ikke til å klandre meg selv for dette. Jeg gjorde mitt beste ut fra min kunnskap og erfaringer på det tidspunktet. Men jeg vil ta lærdom av dette. Jeg vil bruke lærdommen til å bli bedre. Jeg kommer til å investere i et litt mer avansert brannvarslingssystem. Jeg skal bli årvåken.

Jeg skal bli familiens branninspektør!

Grundighet gir trygghet.

• FSK’s motto

Ved å forsøke å plassere skyld på andre ville jeg gitt grobunn for bitterhet.

Hva godt kan komme fra det?

Ved å plassere skyld på meg selv, ville jeg gitt grobunn for selvforakt. Det er hvert fall ikke produktivt.

Jeg tar fullt ansvar for det som skjedde, og kommer til å lære fra det. Men jeg vil ikke bebreide meg selv utover det. Det ville ikke gjort godt for noen.

En annen vinkling vi kunne ha valgt var å se på hendelsen som urettferdig. Å se på det som en straff fra universet.

Å tenke “Hvorfor skulle dette skje akkurat oss?” Dette er heller ikke særlig nyttig. Shit happens.

Ting skjer alle. Noen mer enn andre. Sånn er verden.

I det store bildet er det ikke hva som skjer med oss som påvirker hvordan vi har det. Det er hvordan vi håndterer det som skjer med oss. Ved å flytte fokus bort fra hva og hvorfor ting skjer oss til hva vi gjør med det tar vi tilbake ansvaret. Vi har en nyttig vei videre.

Antiskjørhet 🦸‍♂️🦸‍♀️

Ved å kjenne på takknemlighet og å unngå plassering av skyld og forakt er vi godt på vei. Takknemlighet er en god følelse. Ved å øke denne føler vi oss bedre. Forakt er en dårlig følelse. Ved å minimere denne unngår vi å føle oss dårligere.

Det er vel og bra. Men kan vi dra dette enda lenger? Kan vi snu denne hendelsen til noe positivt?

Kan vi være den sterke flammen som blir sterkere av vind?

Jeg tror det.

Vi benyttet muligheten dagen etter brannen til å kose oss sammen som en familie. Vi snakket om det som skjedde. Alt vi har å være takknemlige for. Vi bestilte takeaway-pizza til middag (det er ikke ofte 😛). Vi kjøpte noen nye bøker til barna og leste for de på hotellsenga. Vi tok med mini-SNES’en. Vi sprang og lekte i hotellgangene. Vi tok med oss treningsutstyr på hotellrommet, og har flotte, nye omgivelser å gå på tur i. Vi får servert en fantastisk hotellfrokost vi kan nyte sammen. Kona slipper å gjøre husarbeid.

Vi kan snu dette til en positiv opplevelse. En mulighet til å se at vi kan blomstre uavhengig av omgivelser. Dette styrker mestringsfølelsen vår som familie. Vi blir sterkere. Tryggere. Bedre rustet til å håndtere det som måtte dukke opp.

For motgang er uunngåelig. Det som betyr noe er hva vi gjør med den.

Konklusjon

Det var godt for meg å sette ord på dette. Forhåpentligvis kan noen av refleksjonene være til nytte for andre. Kanskje opplever du en utfordrende situasjon, nå eller i fremtiden. Hvordan vil du takle den?

Vil du la den trykke deg ned?

Eller vil du bruke den til å bli sterkere? 💪🔥