Pisser vi i buksa for å holde oss varm?

Oppdatert: 13. feb. 2021

Vi står ovenfor en global pandemi.

Det burde ikke overraske noen av oss om vi ser på historien over tidligere pandemier:

Visualisering av dødelighet av historiske pandemier

Kilde: Visual Capitalist

Virusutbrudd har vært en del av menneskets virkelighet med jevne mellomrom siden vår tidsregning begynte.

Er de én ting som er sikkert, er det at denne pandemien vil passere, slik alle andre har gjort, mutasjoner eller ei. Det gir grunn til optimisme.

Det som fratar meg nattesøvnen er ikke pandemien seg selv, men de mulige konsekvensene av tiltakene vi tyr til for å møte denne utfordringen.

Én ting er de umiddelbare konsekvensene av tiltakene, som ser ut til å være skremmende nok.

Noe ganske annet er de langsiktige konsekvensene.

Vi kan være utrolig takknemlig for jobben FHI har gjort for oss med å undersøke de umiddelbare konsekvensene. Her kan vi basere oss på emipiriske forskningsresultater.

Dessverre er det ikke mulig å gjøre empirisk forskning på fremtiden.

Men vi kan jo forsøke oss på litt logisk resonnering.

La oss først oppsummere de (skremmende) umiddelbare konsekvensene som har vært observert frem til nå.

Alle funn som listes opp nedenfor er hentet fra en metaanalyse som inkluderte 93 studier fra OECD-land, hvorav 11 fra Norge og Danmark. Rapporten finner du her.

Advarsel: Det er ikke oppløftende lesning.

Familieforhold

Over 50% færre barnemishandlingssaker og 42% nedgang i barn og unge på akutten.

Det er mulig at barn blir utsatt for mishandling og overgrep uten å få hjelp på grunn av mindre innrapportering under nedstengningen. I så fall er dette en gruppe som er utsatt i utgangspunktet og som får det enda dårligere under covid-19.

Nær dobling i spedbarn som behøvde akutt legevakt.

1493%(!) økning i forekomster av hodeskader som et resultat av mistenkt mishandling hos småbårn mellom 0-1,5 år. Alle berørte familere fra depriverte områder, som i tillegg hadde andre utfordringer, som kriminell historie, mentale helseproblemer, dårlig økonomi.

Høyere risiko for å mishandle barn dersom foreldrene mistet jobben eller led av depresjon

25% rapporterte om mer krangling i familien.

Sammenheng mellom covid-19-relaterte stressfaktorer og dårlig foreldreatferd (f.eks. aggressivitet, inkonsekvens), som igjen var en risikofaktor for bekymring (‘distress’) hos både foreldre og barn.

Foreldre som hadde dårlige foreldrepraksiser hadde høyere depresjon, flere barn, mangel på barnepass og bekymring om parforholdet.

Sosiale Forhold

Nedgang i empatisk omtanke (bekymring for og varme tanker om andre) og prososiale handlinger

Betydelig økning i bruk av sosiale medier

Signifikant økning i andelen kvinner/unge jenter som fulgte utseendefokuserte Instagram-kontoer. Forskerne mente det indikerer at det også var et økt antall som fulgte utseendefokuserte Instagram-kontoer.

70% av guttene brukte mer tid på å spille online (game)

Manglende fysisk kontakt med venner predikerte ensomhet, angst og depresjon

Nesten all bruk av sosiale medier og teknologi, bortsett fra det å ha kontakt på video, var størst blant foreldre og barn som ble vurdert (av foreldre) til å ha høyere grad av angst.

Omtrent 1/5 følte seg ensomme, og i underkant av halvparten antydet i svarene at de ikke følte seg glade.

78 % av barn og unge 6-14 år viste symptomer på angst

En norsk studie viste følgende resultater: På spørsmålet «hvor ofte har du følt deg ensom den siste uken?», svarte 12,9 % at de alltid følte seg ensom, mens 45,5 % følte seg ensom av og til.

51% av ungdommene skåret over klinisk grense for depresjon. 40% for angst og 45% for PTSD.

Rusmidler

Sammenlignet med 2019 økte andelen alvorlige alkoholforgiftninger av totale akuttinntak, fra 2,96 % i 2019 til 11,31 % etter gjenåpning

49 % brukte rusmidler alene

Ungdom med større frykt for covid-19 eller mer symptomer på depresjon hadde økt sannsynlighet for å bruke rusmidler alene

Er det ikke vesentlig mer bekymringsverdig at folk benytter rusmidler alene enn i et lystig lag med venner?

Livskvalitet

Er ikke livskvalitet det ultimate målet for alt vi gjør?

Livskvalitet handler om det som gir livet verdi og mening. For noen er det mest mulig frihet, for andre glede, eller utvikling av evner og interesser. Fordi livskvalitetsbegrepet reiser spørsmålet om hva som er verdifullt i seg selv, berører det politikkens kjerne: å legge til rette for at samfunnsborgerne kan leve gode liv. Gode liv i Norge (2016), Helsedirektoratet

Blant gutter gikk andelen med høy livstilfredshet tydelig ned, fra 88 % i 2018 og 92 % i 2020 før covid-19-restriksjonene til 71 % under nedstengningen. Tilsvarende tall for jenter var 78 %, 81 % og 62 %.

Sårbare grupper

Middelklassefamilier klarte å opprettholde en høyere standard på læringsmulighetene, både når det gjaldt tid og aktiviteter (f.eks. hjemmelekser, opprettholdelse av aktiviteter etter skolen) for barn. Barn med lav sosioøkonomisk bakgrunn hadde færre læringsmuligheter.

På denne måten kan det se ut til at pandemien forsterker eksisterende ulikheter, og at særlig barn med dårlig sosioøkonomisk utgangspunkt blir hardere rammet av pandemien enn andre.

Fysisk aktivitet og kosthold

Her er vi så heldige at FHI allerede for 8. februar 2021 publiserte preliminære resultater fra Den nasjonale folkehelseundersøkelsen 2020. Du kan lese de foreløpige resultatene her:

Her er noen av funnene:

34% av de mellom 18 og 24 år svarer at de har gått opp i vekt siste året.

Totalt 23% i aldersgruppen 18-24 år mener de spiser mindre sunt nå enn før koronaen.

44% av de mellom 18 og 24 år oppgir å være mindre fysisk aktive nå enn før koronapandemien.

40% av de mellom 25 og 49 år oppgir å være mindre fysisk aktive nå enn før koronapandemien.

En større andel av de som hadde overvekt og fedme har gått opp i vekt under koronapandemien enn normalvektige.

Forskjellene forsterkes

Flere av rapportene gir sitater som tyder på at forskjellene mellom folk forsterkes:

En liten del av befolkningen ser ut til å ha fått tid og overskudd til å være mer fysisk aktivite og å spise sunnere nå under pandemien. Ni prosent sier de spiser sunnere og 14 prosent er mer fysisk aktive enn før.

– Disse resultatene kan indikere at endringer i kosthold og fysisk aktivitet som følge av pandemien kan bidra til å forklare en del av vektøkningen. Dette er bekymringsfullt, kanskje særlig fordi negative livsstilsendringer og vektoppgang ser ut til å ramme yngre voksne i størst grad. Det kan være vanskelig å ta av disse kiloene, og det kan igjen øke risikoen for overvekt og livsstilssykdommer på sikt.

Et steg tilbake

Ok. Vi har nå sett noen av effekte koronapandemien har hatt på kort sikt. Det er ingen tvil om at det har hatt negative konsekvenser for både psykisk og fysisk helse, familieforhold, sosiale forhold, økonomi,opplevd stress, rusmiddelbruk, fysisk aktivitet, kosthold og overvekt.

Det er også tydelige indikasjoner på at barn og unge i større grad påvirkes av de negative konsekvensene, og at de som var i sårbare grupper i utgangspunktet blir enda mer negativt påvirket.

Så legger vi til det ubestridelige faktum at alle disse negative konsekvensene er faktorer som påvirker vår mentale tilstand og som påvirker og forsterker hverandre.

Ser vi sammenhengene her?

Vi mennesker er ett vesen.

Alt vi gjør, ser og opplever påvirker oss, hjernen vår, og våre valg. Både på kort og lang sikt.

Sammenhengen mellom fysisk aktivitet og mental helse er utvetydig.

Trening balanserer neurotransmittere - sammen med resten av kjemikaliene i hjernen vår. Og som du vil se, å holde hjernen din i balanse kan forandre livet ditt.

• Dr. John Ratey, “Spark”

I en rapport fra Verdensbanken beskrives overvekt som “En tikkende bombe klar til å eksplodere”.

En annen fersk rapport om overvekt og fedme i Norge formulerer det slik:

Overvekt og fedme er assosiert med en rekke helseutfordringer. Disse utfordringene innebærer både somatiske og psykiske lidelser, som for eksempel diabetes og depresjon. Videre møter personer med overvekt og fedme utfordringer knyttet til diskriminering og stigmatisering i samfunnet. Dette omfatter alt fra stigmatiserende omtaler i avisartikler til utfordrende møter med helsepersonell. Summen av dette reduserer helserelatert livskvalitet for individet og øker risikoen for død. En vektnedgang er vist å øke helserelatert livskvalitet for individet gjennom å blant annet redusere antall fedmerelaterte symptomer og ubehaget knyttet til disse.

Dette er på grunn av disse sammenhengene.

Vårt behov for sosiale relasjoner går jeg ikke dypere inn på. Dette behovet er åpenbart for de fleste.

Dette er mekanismer som ligger dypt innprentet i hjernebarken vår.

Vi blir mentalt syke om disse behovene og mulighetene blir tatt fra oss.

Og når vi mennesker blir mentalt syke, blir det vanskeligere for oss å ta de gode valgene.

Da kan vi gjøre ting vi ikke ville gjort i vår friske tilstand.

Jeg mener disse sammenhengene gir oss nok informasjon til å fremme en hypotese.

La oss kalle den mentalspiralhypotesen;

Mentalspiralhypotesen

De som er i en god mental tilstand blir sterkere under krisesituasjoner. De takler stress, motgang og utfordringer bedre. De finner nye måter å skape sosiale relasjoner, knytte familiebånd, bruke tid i naturen, gjøre meningsfylt arbeid, opprettholde eller øke fysisk aktivitet og spise sunnere. De har benyttet pandemien som en katalysator for sitt positive moment.

De er “antiskjøre”. (Eng. “Antifragile”)

De snur motgang til drivstoff.

De blir sterkere av utfordringer.

De er som en sterk flamme som blir sterkere av et vindpust.

Tilsvarende hypotese for de med et dårligere mentalt utgangspunkt vil da bli:

De som er i en dårlig mental tilstand takler en krisesituasjon dårligere. De klarer ikke å håndtere økende stress like godt, de blir isolerte i større grad, de krangler med familien, de bruker mer tid på skjermer og (uproduktive) sosiale media, de er mer utsatt for å miste jobben sin og lide økonomiske konsekvenser, de har redusert sitt daglige aktivitetsnivå og spist mindre sunt enn tidligere.

De blir trykt ned av motgang.

De klarer ikke håndtere utfordringene.

De er som et tynt stearinlys som blåses ut av vinden.

Langtidseffektene

Når vi ser mentalspiralhypotesen i sammenheng med den selvforsterkende effekten av små valg og vaner og spoler frem tiden litt blir bildet faretruende.

Noen av spørsmålene som tvinger seg frem:

Gir vi de som hadde et negativt moment en dytt utfor stupet?

Er stupet for bratt til at de klarer å begynne å klatre igjen?

Forsterker vi overføringseffekten fra foreldre med et negativt moment til barna?

Hvordan vil dette påvirke resten av livet til de sårbare på sikt?

Pisser samfunnet i buksa for å holde oss varm?

Reduserer vi langsiktig livskvalitet for en stor del av befolkningen?

Er ikke befolkningens livskvalitet det viktigste våre folkevalgte bør jobbe mot?

Vurderes og vektlegges de langsiktige effektene av tiltak som påvirker vår mentale tilstand grundig nok?

Noen sitater fra venner på facebook bør sette tankene ytterligere i sving:

Vil du leve trygt i fangenskap eller fritt i fare? Jeg vil klatre i trær, slåss i bur, takke vennlig for kampen, finne kjærlighet, bli såret av kjærlighet, feste med venner, være syk, men stort sett frisk. Jeg vil ha det vonde med det gode, og det gode med det vonde. Jeg vil velge selv!

Kan vi ikke bare tilpasse oss?

Det er lett å tenke at alle er tilpasningsdyktige nok til å gjøre endringene som kreves i hverdagen for å møte utfordringene vi står overfor.

“Vi kan jo alltids gå på skitur i stedet for å gå på treningssenter.”

“Vi kan jo bare være mer med familien”

“Vi kan jo være sosiale digitalt”

Men det er ikke så lett. Det blir det samme som å si til en overvektig person; “Du kan jo bare slutte å spise søtsaker”.

Øglehjernen vår skyr endring.

Og når vi er i en dårlig mental tilstand er øglehjernen utrolig sterk.

Så hva kan vi gjøre?

På samme måte som en soldat som blir sendt i krig bør vi følge våre ordre. Vi må bidra i dugnaden. Om vi ikke gjør det bryter samfunnet sammen.

Men, vi bør også kunne rette kritiske spørsmål som dette for